Mot fremtidens medielandskap

Hvem sier hva til hvem? Hvorfor, og på hvilken måte?

NB: UTLYSNING AV SPESIALNUMMER AV NORSK MEDIETIDSSKRIFT: SE I BUNNEN AV SIDEN

Sent i august 2015 la statsminister Erna Solberg ned grunnsteinen på bygget som skal bli Media City Bergen. På over 45.000 kvadratmeter skal avishus, fjernsynskanaler, teknologibedrifter og UiBs utdanning for kommende journalister og medieprodusenter klynge seg sammen. Fremtidens medielandskap gjør seg fysisk til kjenne i de tre tårnene som strekker seg mot skyene over Bergen sentrum.

Vi vet hvordan bygget skal se ut, og hva det skal inneholde – men resten er høyst usikkert. På mange måter er det også usikkerhet rundt fremtiden som har gjort at mediebransjen har tatt grep, og skapt seg denne høyst fysiske manifestasjonen på et løsningsforslag: medieklyngemodellen. Usikkerheten gjør at en søker sammen, for å finne veien videre. De økonomiske utfordringene i mediebransjen berører ikke bare spørsmål rundt hvordan fremtidens medieinnhold skal se ut, men også hvordan fremtidens medieprodusenter skal arbeide, og nå ut til mediebrukerne. Behovet for informasjon, underholdning felles debattarenaer og perspektiver på samfunnet vil utvilsomt finnes i fremtiden, men ingen vet hvem som skal betale for det. Hvordan opptrer fremtidens mediepublikum?

Den forrige norske medieforskerkonferansen skuet tilbake, og utforsket konsekvensene av Internett og digitaliseringen av samfunnet for mediene og medieforskningen. Konferansen i Bergen 2016 ønsker å rette oppmerksomheten den andre veien. Konferansens undertittel refererer til Harold Laswells tidlige, og svært kjente kommunikasjonsmodell: Who says what, in which channel, to whom , with what effect? Disse spørsmålene får ny betydning når struktur og teknologi endrer seg, og mediebrukerne beveger seg på nye måter i nye medielandskap.

Kanskje er det på tide å spørre seg selv en rekke av disse spørsmålene på nytt – med blikket rettet fremover. Et sentralt spørsmål her er også hvor medievitenskapen bør rette sin oppmerksomhet, og med hvilke metoder den bør gjøre nettopp dette. En er nødt til å spørre seg hvilke endringer som er å spore i produksjonen av innholdet i mediene, og hvilke endringer som er å spore blant produsentene selv. Dette har ikke bare konsekvenser for forskningen, men også utdanning og undervisning. Hvordan skal fremtidens journalistutdanning se ut? Hva kan historien fortelle oss om hva fremtiden har å by på?